Rita Cicilie & Co!

God dag, godtfolk!

Jeg har blitt forklart i grundig detalj hvordan repeateren vi bruker gjennom folkehjelpa egentlig fungerer. Mobilen på haugen er repeateren, Bror og jeg er mandarinskallene på hver vår side av fruktbollen. Mulig vi ikke synes så godt på bildet da, men takket være repeateren klarte vi å snakke med hverandre på radio selv om den store eplehaugen var mellom oss.

Så nå vet jeg litt om mottak og sending og kanaler og diverse.

Og ellers så ble lørdagen tilbragt på ei isoporplate som var ca en kvadratmeter. Jeg var nemlig med som flaggvakt på skutercross. Et artig konsept som jeg aldri har vært med på før. Man plasserer ut flaggvakter på sentrale punkter i løypa (svinger, hopp og lignende) og så veiver vi med ulike flagg på ulike tidspunkt. For eksempel dersom noen velter like over hoppet, så veiver vi med gulflagget slik at de som kommer kjørende skal slakke ned og ikke treffe dem.

Og før hvert løp, veiver vi med grønnflagget dersom alt er OK.

De som driver aktivt med snøskutercross er uten tvil gale, gale mennesker, og det fikk vi da også bekreftet mange ganger i løpet av mandagen. Jeg var utplassert på et litt skarpt hopp, og ettersom det spisset seg utover i finaleheatene fant noen selvsagt ut at de kunne utvide banen litt og kjøre litt nærmere der vi sto. Der var det jo ikke like oppkjørt. Vel og bra, men det tok jo selvsagt helt av. Greit nok at de hoppet så langt ut at de landet langt utenfor banen, men verre var det at de sneiet oss med ca to cm klaring i vill fart (ja helt sant! okei, kanskje tre cm da) så kantstikkene og brannslokningsapparatene flagret rundt ørene våre. Det ble verre og verre, og jeg må innrømme jeg syntes det var helt okei at det ikke var flere løp da A - finalen var over. Men gøy var det så lenge det varte:)

Da jeg returnerte til Risvoldkåken etter endt dag, kokte Trond mat og jeg pisket krem med lynets hastighet.

Hahaaaaa! :)

Og jeg traff Gunnhild, som naturlig nok ville ha presisert at jeg fikk FLERE OG BEDRE gaver fra henne enn den lille pecker'n jeg blogget:)

Goliat ble igjen i Trødelagen, siden mamman hans ikke klarte å skille lag med ham igjen. Så da får vi håpe at de finner en allergivennlig ordning som hele familien kan leve med:)

Nå er Kine og jeg installert i Finnmark igjen, og her har vinteren kommet mens vi var borte. Og det er seriøst et vær som ikke kan beskrives. Jeg har aldri opplevd maken. Dette må man nok prøve før man forstår hvordan det er:) For tiden er det i hvert fall stengte veier og kolonnekjøring for dem som skal herifra, brua svaier så man blir kvalm av å kjøre over den, og det uler sånn i huset at jeg ikke får sove om natta. I tillegg til at det er stappmørkt da.

Det er altså ikke mye til turvær, men de lokale beroliger med at det blir nok bedre litt uti mars.